Kjemikalier på arbeidsplassen: merking, oppbevaring og eksponering

De fleste virksomheter har flere farlige kjemikalier enn de tror. Det er ikke bare industribedriften med fat og tanker: rengjøringsmidlene på lageret, limet og fugemassen i servicebilen, lakken i verkstedet og blekemidlene hos frisøren er alle kjemikalier som regelverket stiller krav til. Skadene kommer sjelden som akutte ulykker, oftere som eksem, astma og i verste fall kreft etter års eksponering ingen tenkte over.

Kravene koker ned til fire ting: vit hva du har, oppbevar det riktig, bytt ut det farligste, og beskytt de som eksponeres.

CLP: lær deg faremerkene

Alle farlige kjemikalier som selges i Norge skal være merket etter CLP-forordningen, med rødrammede, rombeformede piktogrammer på etiketten. Klarer du å lese disse ni merkene, ser du på sekunder hvilke produkter som krever ekstra oppmerksomhet:

Merket for kronisk helsefare, silhuetten med stjernen, er det viktigste å reagere på. Produkter med dette merket kan gi alvorlig sykdom som først viser seg etter mange år, og utløser de strengeste kravene til substitusjon, verneutstyr og registrering.

Stoffkartotek: oversikten over det dere har

Alle virksomheter som bruker eller håndterer farlige kjemikalier skal ha et stoffkartotek: en samling av sikkerhetsdatablader for hvert enkelt produkt, på norsk, tilgjengelig for alle ansatte der de jobber. Sikkerhetsdatabladet får du gratis fra leverandøren, og det forteller hva produktet inneholder, hvordan det skal oppbevares, hvilket verneutstyr som kreves og hva du gjør ved søl eller ulykke.

Et stoffkartotek som fungerer i praksis:

• Dekker alt, også vaskemidler og spraybokser, ikke bare «kjemi» i fat
• Er oppdatert: produkter som er faset ut fjernes, nye legges inn ved innkjøp
• Er tilgjengelig der jobben gjøres, digitalt på mobil eller i perm på arbeidsstedet, ikke innelåst på et kontor
• Brukes som grunnlag for risikovurdering og opplæring, ikke bare som arkiv

Stoffkartoteket er også fundamentet for den kjemiske delen av risikovurderingen : uten oversikt over produktene kan du ikke vurdere hvem som eksponeres for hva. Les mer om hvordan du setter det opp i vår guide til stoffkartotek .

Oppbevaring følger av databladene, men noen regler går igjen: brannfarlig adskilt fra tennkilder, etsende syrer og baser adskilt fra hverandre, alt i originalemballasje med etiketten i behold, og aldri kjemikalier i brusflasker eller umerkede kanner. Feilmerket emballasje er en klassisk årsak til alvorlige etseskader.

Substitusjonsplikten: bytt ut det farligste

Norsk regelverk pålegger en substitusjonsplikt: inneholder virksomheten kjemikalier som kan skade helse eller miljø, skal du vurdere om de kan erstattes med mindre farlige alternativer, og bytte når det er mulig uten urimelig kostnad eller ulempe. I praksis:

1. Gå gjennom stoffkartoteket og finn produktene med de alvorligste faremerkene
2. Spør leverandøren om det finnes et mindre farlig alternativ, det gjør det overraskende ofte
3. Vurder også metoden: kan jobben gjøres med mindre kjemikalier, lukket utstyr eller bedre avsug?
4. Dokumenter vurderingen, også når konklusjonen er at produktet beholdes

Substitusjon er det mest effektive tiltaket som finnes, et fjernet kjemikalie krever verken verneutstyr, målinger eller register.

Eksponeringsregister for kreftfremkallende stoffer

Eksponeres ansatte for kreftfremkallende eller arvestoffskadelige kjemikalier, blant annet stoffer merket med kronisk helsefare og fareutsagn om kreft, skal arbeidsgiver føre et eksponeringsregister. Registeret skal inneholde navn, hvilket stoff den ansatte er eksponert for, hvordan og hvor lenge, og opplysningene skal oppbevares i 60 år etter at eksponeringen er avsluttet. Kravet gjelder også ved arbeid som utvikler slike stoffer, som dieseleksos i verkstedhaller, kvartsstøv ved betongarbeid og trestøv fra harde tresorter.

Grunnen til de 60 årene er at kreft kan komme tiår etter eksponeringen, registeret er den ansattes dokumentasjon i en fremtidig yrkesskadesak. Er du usikker på om eksponeringen i din virksomhet er over grensene, kan bedriftshelsetjenesten bistå med målinger av kjemisk eksponering og vurdere behovet for helseundersøkelser av de ansatte.

Åndedrettsvern: riktig maske til riktig jobb

Verneutstyr er siste barriere, etter substitusjon, lukkede prosesser og avsug. Men når åndedrettsvern trengs, må det være riktig:

• Støvmasker (P2/P3) beskytter mot partikler som støv og røyk, men stopper ikke gasser og løsemiddeldamp
• Gassfiltermasker med riktig filtertype kreves mot damp og gass, filtertypen skal matche stoffet, sjekk sikkerhetsdatabladet
• Masken må slutte tett: skjeggstubber er nok til at lekkasjen gjør masken nesten verdiløs
• Filtre er ferskvare, de mettes ved bruk og lagring og skal byttes etter leverandørens anvisning
• Bruken krever dokumentert opplæring , riktig maske brukt feil beskytter ikke

En vanlig felle er engangsmasken som brukes mot lakk- og limdamp: den hvite støvmasken ser ut som beskyttelse, men slipper løsemidlene rett gjennom.

Vanlige feil med kjemikalier

• Stoffkartotek som ikke finnes eller ikke er oppdatert, databladene er fra produkter dere sluttet med for fem år siden
• Rengjøringsmidler regnes ikke som kjemikalier, selv om flere av dem er etsende
• Omhelling til umerkede flasker og kanner
• Substitusjonsplikten er aldri vurdert, produktvalget styres av vane og pris alene
• Ingen vet at eksponeringsregister kreves, og dokumentasjonen som skulle vart i 60 år finnes ikke
• Feil åndedrettsvern: støvmaske mot damp, eller riktig maske over skjegg

Kjemikaliekravene er en del av internkontrollen: kartlagt eksponering, skriftlige rutiner, dokumentert opplæring og et stoffkartotek som lever. I et HMS-system holder du stoffkartoteket digitalt tilgjengelig for alle ansatte, med substitusjonsvurderinger og opplæring dokumentert på samme sted, i stedet for i en perm ingen finner den dagen uhellet er ute.